søndag 28. august 2011

Mi elskede mormor

I dag villa mormor ha hatt bursdag og villa ha fylt 80 år.... Istedet for å være i bursdagen hennes, så minnes man de gode minnan man har. Ho va ei snill, omtenksom, morsom, kreativ dame som aldri gjorde ei flue fortred.

Ho va den personen æ ælska mest på den her jorda og det e tungt å gå videre uten at ho e her. Men som alltid, live må gå videre, det kan ikke stoppe selv om man sku ha ønska det.

Æ e oppkalt etter ho; morfar lurte på hvorfor æ sku hete Else-Jorun når man hadde ei Elsa og ei Elisabeth... Men mamma og pappa bestemte og navnet mitt fikk æ 24.desember med mormor og morfar som faddere. Før så irrterte det vettet av mæ at alle sa æ va lik ho mormor; men det e jo nokka å leve opp tell... Men ser no at æ har mange av egenskapan hennes, og vi e lik i oppførsel og væremåte; andre vil også påpeke at vi e lik i stemmen... Så eplet dett ikke så langt fra stammen da... *hehe*

Vi minnes de tapte og man ser frem til man møtes igjen. Æ vet ho passe på mæ og vet ho villa ha vært stolt over mæ :)

Kommer alltid til å huske dæ, mormor mi :) Husk at æ savne dæ masse, tenke på deg hver dag og e vældi gla i dæ....

EJ

lørdag 27. august 2011

Trude

Trude var venninna mi fra da jeg bodde på Orkanger til jeg reiste til USA som au pair i 1996. Tesen om at man skal være glad for det man ikke vet er jeg så absolutt enig i. For når jeg reiste til USA i 1996 for å starte på 'my life of a lifetime' så visste jeg ikke at når jeg så Trude, var det for aller siste gang...

Hun var ei vakker, snill, omtenksom, blid, morsom, privat og super jente som alltid haddet et smil på lur og som tok vare på deg... Hun likte å reise på lik linje som jeg gjorde og fremdeles gjør... Hun fikk oppleve masse i det korte livet hun fikk leve...

Trude jobbet i Geiranger, på Union Hotell og skulle være der hele sommeren. Etter ei kort uke på jobben sin, forsvant hun... og det skulle ta 11 dager før hun ble funnet. Jeg var milevis unna da telefonen kom at hun var savnet og det var veldig tungt å være så langt borte når også beskjeden kom at hun hadde blitt drept og det var veldig tungt å ikke kunne dra i begravelsen hennes. Jeg dro til mamman hennes når jeg kom tilbake til Norge, og det var så uvant at hun ikke var der og venta... Det var bare mamman hennes og meg. Vi snakka om Trude, gråt og jeg fikk se bilder fra begravelsen hennes...
 
Det er så tungt å ikke vite men håpet om at sannheten kommer for en dag, hjelper å lindre sorgen over tapet over henne.

Det er så urettferdig... veldig urettferdig... Livet gir og livet tar... Vi skylder henne å ha håp om at vi en dag får vite :) for den dagen kommer....

Gratulerer med dagen Trude; i dag ville du ha fylt 36 år... Jeg lurer ofte på hvordan livet ditt ville ha blitt... Jeg savner deg kjempemasse og en dag seest vi igjen... Gla i dæ pia.

Denne sangen e til deg; hver gang jeg hører denne sangen tenker jeg på deg;
 Michael learns to rock - The Actor


August e en måned for å minnes dæm som ikkje e mere...

Vi alle har våre daga, måneder eller år hvor man kjenner på sorgen over de som ikke er mere. Det er tungt å leve videre med sitt eget liv mens demmes liv gikk tapt når livet hadde så vidt begynt, eller hadde fått smakt på livet og klar til å virkelig leve... Eller at man hadde levd et langt og lykkelig liv og så frem til livet med barn, barnebarn eller oldebarn.

Tid leger alle sår heter det så fint; er ikke helt sikker på om jeg er så enig i denne tesen for sorgen sitter i; men det er opp til hver enkelt hva man velger å gjøre med denne sorgen som omfavner deg...

I August for min sin del er en tung måned for på tampen av måneden er det tre bursdager som etterlatte må feire uten av hovedpersonen er der sammen med oss... Vi feirer ved å minnes de gode minnene, snakke om personen og tårer faller for sorgen over det faktumet at vi ikke kan se de, føle de og høre de, trykker på hjertet vårt og omfavner hjertet vått så hardt.

Jeg vil minnes Kendall Leigh som ble bare 8,5 år 25.august, Trude  som ble bare 20,5 år og min elskede mormor Elsa Mary  som ble 69 år.

Gratulerer med dagen til dere alle; dere er med oss, vi tenker på dere og dere vet hvor mye vi savner dere...


torsdag 25. august 2011

My angel Kendall Leigh

In your life you will meet people who puts a smile on your face, you laugh together with them and you love them... 


                                                               Kendall Leigh Sparkman


For me, I met that person 15 years ago when I left Norway to go to America as an au-pair. I came to a city named Modesto and there I met two girls, a boy, a mom and a dad whom I was to live with for a year.

I was going to take care of these three children, love them as they were my own siblings and I have to say that to this very day, I think of them as my siblings. The days were filled with laughter, trust, love, fun as we grew close.

They taught me respect, to love each other no matter what, we are who we are... Their parents became my parents away from home and together we lived as a family.

As the year went by, departure came too soon but I had to go back to Norway; but as it was meant to be... I came back and stayed another year... We had two years together as a family from home and it was THE best two years of my life... I changed after these years living with this special family...

Moments like Halloween; trick or treat, play dates, Christmas when Tigger came to stay... Disney world on ice, The Nutcracker, camping, comets, birthdays, Valentine Day, going places, streets flooding, Disneyland, Lake Tahoe, SF.,.. I can go on and on.... But I just mentioned just a few moments as there were many...

Another year came to an end, it was time to move on... I moved on; going back to school and pursue an education... Kendall, Briann, Connor also moved on but we never forgot each other;

I can still remember the day when everything changed... I had this feeling... like something was going to happen... Though I couldn't figure out what.. I just knew... The telephone rang, mom answered and as I heard her talk English; I smiled as I thought it was my family away from  home who called... As I heard her say Janet... I wondered 'why is she calling me...' I came to the phone and I heard her tell me something that you can never be prepared for...

My younger 'sister' Kendall Leigh had passed away; only 8,5 years old... Tears fell down my cheeks as I listened... I asked her to tell my 'parents' and my other two 'siblings' that my heart went out to them, I was thinking of them and that I loved them so much... She did and just a few days later, I talked to my 'mom' and 'dad' and just listening to the pain in their voices when we talked about Kendall, broke my heart...

We talked a few days later and then it was arranged for me to come back for the summer to visit... but also allowing my heart to heal; but 15 years later... it hasn't healed fully... It never will... But we can move; never forget but remember what were...

Arriving in Modesto that summer in 1999 was weird... I was excited but also very sadden as I was entering a home in mourning... As I walked through the front door; I heard voices 'is she here...' and then feet that ran down the stairs and into my hands flew two children... I caught myself looking over my shoulder and I was looking for her... It was then it hit me.... She will never do that again; I will never feel her hugs ever again... And it struck me how weird it was to be able to hold my arms around two children... as I could remember them all three trying to sit on my lap... I thought of it with a smile and looked down on the children and hugged them tightly.

I am forever grateful that I was able to come that summer; as it was meant to be for me to stay with this family, it was also meant to be for me to stay with them that summer; only 4 months after her passing...

I will never forget her smile, her laughter, her butterfly kisses, her questions about me, the world and everything in between... I know she is up there looking down at us who knew her, loved her and I forever hold her close in my heart as she was such a special and precious girl.

In her own words:
~ I love how the sky is blue, 
    and the horses run free and 
    how all living things are 
    deep down in my heart ~


My dear Kendall Leigh, you left us too early... It is hard to comprehend as we have to go on with our lives. 12 years have passed but it still feel like it was yesterday... Words can't express our grief but we have to try...

I love you so much as I never thought possibly I could love a human being; and as I see your parents, your sister and brother plus your family... I am saddened as we talk about you; their eyes become sad and I know their heart is aching but also hurting...  Sleep well my angel and Happy 21 st birthday my munchkin :)

søndag 7. august 2011

Vognteppe/babyteppe med struktur

Da var barselgaven ferdig og jeg må si meg meget fornøyd med teppet. Det var fint i hvitt, men også fint i turkis; mon tro hvordan det blir i rosa...? ;) Iallfall så håper jeg lille Marius blir fornøyd...

Vognteppet/babyteppet i struktur ble strikket i rundpinne størrelse 2,5 og 3. Garnet jeg brukte var Mandarin petit; farge 6705 (turkis) Denne turkisfargen er en varm farge syns jeg; ble ikke for skarp; bare se her...
Tata.... no e teppet ferdig... :)

Strukturen vises i teppet...